Skinnet bedrar

Selv om folk vi treffer er muslimer, har jeg egentlig aldri tenkt på at vi er så forskjellige. Selvfølgelig er det synlige ytre trekk som skiller oss fra hverandre. Jeg er lys i huden og håret, mens kvinner her er mørkere og mer markerte. De snakker arabisk, jeg snakker norsk. De er muslimer, jeg er kristen. De går med hijab, og jeg går uten. Noen av jentene jeg kjenner går i tillegg med lange kåper utenpå klærne. Kåpene er ensfarget i duse eller mørke farger, og dekker ned til anklene. På skuldrene er det skulderputer som gjør at kvinnekroppens former forsvinner. Hvis målet er å gjøre en kvinne lite attraktivt, så lykkes det. Med første øyekast blir kontrasten mellom meg og dem store. Det kan på mange måtes sees ut som om vi kommer fra ulike verdener til ulike tider. Alle kan se at vi er forskjellige. Allikevel har jeg ikke tenkt så veldig mye på de ytre forskjellene. Jeg har jo sett kvinner tildekket før i både Norge og Midtøsten. Det blir en vane å se kvinner med slør eller fullstendig tildekket, som de i kåper. Etter hvert som man blir kjent med folk, så lærer man å se forbi de ytre skillene som klærne symboliserer.

Det handler om å møtes som medmennesker. Til tross for ulike livssyn og tro, kultur og tradisjon, trenger vi alle det daglige brød. Vi spiser og drikker sammen, i tillegg til å le og gråte sammen. Følelser og erfaringer deles under måltider og samtaler. De ser meg, og jeg ser dem, til tross for de kulturelle forskjellene. Vi møtes med respekt for hverandre, og med det samme ønsket: å bli kjent med hverandre. Vi gir og får tillit, og med det forsvinner skepsisen og usikkerheten. Noen dager sitter jeg stille og hører på mødrer som kjefter på barna som ikke vil gjøre lekser eller spise opp maten. Andre dager prøver jeg å henge med til rytmen og sangen som durer ut av høyttalerne på stereoanlegget. Avstanden mellom tårer og latter er kort. Lite skal til for at gleden erstatter hverdagens bekymringer.

Jeg sier ikke at møtet mellom kulturer er enkelt. Det er til tider veldig slitsomt og langt i fra smertefritt. Noen ganger sitter jeg som et stort spørsmålstegn og lurer på hva som foregår. Språket er uforståelig og kommunikasjonen er langt i fra god. Avtaler misforstås. Jeg kommer enten for sent til avtalt tidspunkt, eller så har jeg ikke forstått hva vi skal gjøre den dagen. Jeg dilter bare etter, som et lite barn som følger sin mor på hennes vandring. Hun har min tillit, og jeg har hennes.
Det forundrer meg mange ganger hvor mye relasjoner mellom mennesker betyr for forståelse og kunnskap om hverandre. Jeg kan lese side opp og side ned om muslimske kvinner i Midtøsten, men det vil aldri kunne gi meg den samme opplevelsen som det å sitte ansikt til ansikt med dem. I det blikkene våre møtes, er et bånd knyttet. En forpliktelse til å respektere hverandre er skapt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

March 2011
M T W T F S S
« Feb   Apr »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  
%d bloggers like this: